Reisebrev fra Maja Gran Erke - Master Worlds USA

Feature card FP50

Maja Gran Erke har vært i USA og deltatt på Master Worlds. Nå deler hun sin erfaring med oss. Bli med på reisen!

"Reisebrev fra Master Worlds i Peoria, Illinois, USA, september 2026

Som førstereis til Master Wolds var det gøy at også åtte andre nordmenn tok reisen over for å delta. Vi var representert fra både midt, øst og vest i Norge. Vi hadde kontakt i en messenger-gruppe i forkant og underveis i VM, takk til Kenneth Enoksen for det! Jeg delte et "Farm house" med Ed Brown og Terje Rørmark utenfor Peoria, hvilket var utmerket selskap. 

Jeg ankom sent på kvelden fredag og allerede lørdag morgen var min første konkurranse. Jeg og Pernille Monstad Røberg deltok under navnet Nordic flyers i Divisional Doubles i klassen FP40 sammen med to andre par. Runden gikk på den beryktede Northwood Black, fra short tees. Kjempemorsom bane som jeg dessverre bare fikk spilt den ene runden. Formatet var modifisert best shot. Vi gjorde det ikke så verst, med en +2-runde. Med dette klarte vi å kapre en delt andreplass (og cash) bak favorittene Jennifer Allen og Lori Merriman. Resultatene finnes her.

Åpningsseremonien var stemningsfull med 20 deltakende nasjoner som presenterte seg på scenen. Siden vi er nordmenn på idrettstur, måtte vi ro x 3 da Christian Ulvesten bar inn det norske flagget.

Hovedkonkurransen 2026 PDGA Masters Disc Golf World Championships gikk fra 22.-26.september med fire innledende runder og deretter en finalerunde etter cut på 40%. Jeg deltok i klassen FP50 sammen med ti andre, alle amerikanere. Favoritten i min divisjon er og blir Juliana Korver, PDGA #7438, 5 x FPO verdensmester, for å nevne noe.

FP50 spilte tre runder på Kennel Lake og to runder i Bradley Park. Jeg ble beæret av å komme på feature card med blant annet Juliana Korver i første runde på Kennel Lake. Dette var en bane som passet meg utmerket. Flere lange og åpne kast, både oppover og nedover. Andre hull svært tekniske i skog, og noen hull var både og, og noen over og langs vann. En kjempefin og variert bane, som anbefales dersom noen skulle forville seg til Peoria. 

Det gikk ikke veldig bra i første runde, med både dårlige putter og en lost disc. Men jeg klarte å holde meg på en 5.plass og gikk ut på chase card dagen etter i Bradley Park. Dette er en typisk parkbane. Stort sett flatt og etter min mening en kjedeligere bane, med bare ett par 4-hull. Jeg spilte bra og klarte å klatre til en delt 3.plass etter andre runde, og som jeg også beholdt etter tredje runde på Kennel Lake. Fikk da altså to runder på lead card. 

Moving day falt jeg litt tilbake til gamle synder og fant OB tre ganger i Bradley Park, som dermed ikke ble en så bra runde som ønsket. Jeg falt ned til 4.plass, men klarte imidlertid cut'en og fikk finaleplass! Da var jeg kjempenervøs og startet med en dobbel bogey på hull 1. Det kom en til dobbel bogey og seks bogeyer uten at jeg klarte å rydde opp med noen birdies, selv med to 15-meters putter. Så da ble det rett og slett for dårlig. Det var spesielt innspillene som ble for upresise. Etter en god drive til sirkel 1 på hull 18 trodde jeg at jeg skulle greie å ta siste cash-plassen. Men putten gikk i kurvkant og trillet til 9 meter, og den returen satt jeg ikke. Dermed ble jeg den eneste som klarte cut'en som ikke fikk cash. Jaja, 6.plass i VM er ikke så ille, da. 

Alle resultatene fra Master Worlds finnes her.

Ellers hadde vi en fellesmiddag for alle fra Norge i Peoria en av kveldene, og noen av oss reiste til Eagles Crossing for å spille en vennskapelig turnering på den sagnomsuste banen. Det var stas og verdt turen. Ikke fordi jeg vant (med handikap), men mest på grunn av området og alt som er lagt ned av arbeid for å få den slik. Eieren har aldri selv spilt diskgolf, men så diskgolf på tv under covid. Han tenkte det var en fin sport og bygde dermed banen. Han har kunstnerbakgrunn og sa at å bygge banen holdt rotet i hodet unna."

Divisional Doubles.